Et Dukkehjem
Et dukkehjem er skrevet av Henrik Ibsen og er et utspiller seg over et par dager. Et dukkehjem spiller ut den norske kvinnekampen og kvinners kamp for like rettigheter. Hovedpersonen heter Nora og mannen hennes heter Helmer. Sammen har de unger, men jeg vet ikke hvor mange. Konflikten i dramaet er det at Nora bærer på en forferdelig hemmelighet; hun har tatt opp et lån i banken egenhending og så forfalsket sin fars underskrift for at Helmer skal få sykeoppholdet i Syden som han trenger! Helt forferdelig, i hvert fall på 1800-tallet.
Etter dette kommer en gammel venn av Nora til byen for å søke arbeid, noe som gjør at en av de ansatte i banken mister jobben. Krogstad, som han heter, oppsøker Nora og truer med å fortelle om lånet og den falske underskriften. Nora vurderer å be Doktor Rank om hjelp og penger, men dette går ikke når Rank erklærer sin kjærlighet til henne.
Dramaet ender med at Nora forlater, ektemann, hus og barn, noe som på denne tiden var helt skandaløst.
mandag 9. mai 2011
Dramatisk diktning
Dramatisk diktning er diktning tenkt for framføring på en scene før eller siden. Dramatisk diktning har ofte mange replikker og mesteparten av handlingen utspiller seg i personene, og ikke i miljøet rundt dem. Dramatisk diktning, eller drama, begynte ca 500 f.k. og har fortsatt helt fram til i dag. Noen av de største dramatikerne verden har er William Shakespeare, og Henrik Ibsen, en norsk forfatter. Den dramatikeren vi hører om ra oldtiden het Aristoteles. Han var også filosof og læreren til Alexander den store.
Det klassiske dramaet er enten en komedie eller en tragedie. I tragedier, som for eksempel Romeo og Julie og hamlet, dør hovedpersonen(e) og alt ender trist. I en komedie, Peer Gynt, ender fortellingen med solskinn og alle problemer er borte og de lever lykkelig all sine dager. Et drama blir delt opp i tre biter, akkurat som de fleste andre rekster. Det er begynnelse, der problemet oppstår, vi får vite tide, sted og personer. I hoveddelen utvikler problemet seg og vi når et vendepunkt i historien. I sluttdelen er det enten bare fryd og gammen og problemet er løst, eller så dør alle sammen. Mellom vendepunktet og avslutningen er det også et klimaks, der skurken blir avslørt.
Det klassiske dramaet er enten en komedie eller en tragedie. I tragedier, som for eksempel Romeo og Julie og hamlet, dør hovedpersonen(e) og alt ender trist. I en komedie, Peer Gynt, ender fortellingen med solskinn og alle problemer er borte og de lever lykkelig all sine dager. Et drama blir delt opp i tre biter, akkurat som de fleste andre rekster. Det er begynnelse, der problemet oppstår, vi får vite tide, sted og personer. I hoveddelen utvikler problemet seg og vi når et vendepunkt i historien. I sluttdelen er det enten bare fryd og gammen og problemet er løst, eller så dør alle sammen. Mellom vendepunktet og avslutningen er det også et klimaks, der skurken blir avslørt.
Reklame
Reklame kommer fra det latinske ordet reklamare som betyr å rope. Vi bruker reklame for å få folk til å kjøpe et produkt eller en tjeneste. En god reklame har stoppeffekt, det vil si at du stopper for å se nærmere på den. Det er ikke love med TV-reklamer om politiske partier i Norge. Det er heller ikke lov med reklamer om alkohol eller røyk.
Budskapet i en reklame er ofte og bør helst være veldig tydelig, sånn at den eventuelle kjøperen vet hva han eller hun kjøper. Reklame er først og fremst appellativt, den vil ha deg til å kjøpe eller gjøre det som blir nevnt i reklamen. De bruker ofte direkte henvendelser som ”Dette vil DU ha”, ”Trenger DERE å fikse opp badet?” osv. Reklame er stor tilhenger av gjentagelser og gjentar ting titt og ofte for å få budskapet stappet godt inn i hodeskallen på deg. De er også voldsomme på kontraster, det som før var stygt, brukte dette produktet og ble vakre med en gang. PRØV DET NÅ! De bruker også kontraster som før/nå, dyrt/billig, stygg/vakker og så videre, og så videre. Reklame kan være åpen eller lukket. Viss en reklame er lukket, viser de som regel en glad person nevnte produkt i hånden, men uten å fortelle flere fakta om hva som er bra. En åpen reklame viser også en glad person, for du blir helt klart glad av å bruke solidox tannkrem hvitere tenner hver dag. Det som gjør en åpen reklame åpen, er at de forklarer hva om er bra med solidox tannkrem hvitere tenner, de gir deg informasjon.
Reklame bruker AIDA-prinsippet: Attention, Interest, Desire og Action
Reklame benytter seg også av ordspill, et kjent et er ”har du lyst har du lov.”
Budskapet i en reklame er ofte og bør helst være veldig tydelig, sånn at den eventuelle kjøperen vet hva han eller hun kjøper. Reklame er først og fremst appellativt, den vil ha deg til å kjøpe eller gjøre det som blir nevnt i reklamen. De bruker ofte direkte henvendelser som ”Dette vil DU ha”, ”Trenger DERE å fikse opp badet?” osv. Reklame er stor tilhenger av gjentagelser og gjentar ting titt og ofte for å få budskapet stappet godt inn i hodeskallen på deg. De er også voldsomme på kontraster, det som før var stygt, brukte dette produktet og ble vakre med en gang. PRØV DET NÅ! De bruker også kontraster som før/nå, dyrt/billig, stygg/vakker og så videre, og så videre. Reklame kan være åpen eller lukket. Viss en reklame er lukket, viser de som regel en glad person nevnte produkt i hånden, men uten å fortelle flere fakta om hva som er bra. En åpen reklame viser også en glad person, for du blir helt klart glad av å bruke solidox tannkrem hvitere tenner hver dag. Det som gjør en åpen reklame åpen, er at de forklarer hva om er bra med solidox tannkrem hvitere tenner, de gir deg informasjon.
Reklame bruker AIDA-prinsippet: Attention, Interest, Desire og Action
Reklame benytter seg også av ordspill, et kjent et er ”har du lyst har du lov.”
mandag 14. mars 2011
What would jesus do
teksten til sangen "What Would Jesus do" av det australske komibandet Axis of Awesome.
link til selve sangen:
http://www.youtube.com/watch?v=eKmh-0E5BjU
What would jesus do lyrics
Life isn't always easy
It isn't always fun
When you lose direction
Your world can come undone
When you're in need of guidiance
And help is over due
You might ask yourself this question
What Would Jesus Do?
If you were at a party
And the host ran out of wine
He'd make some more with magic
And bring on back good times
But in this situation
You couldn't see it trough
He's the son of God
And he shits all over you
You can't do what Jesus can do
You're the King of Nothing, an he's the King of jews
He knows every magic trick, you only know a few
Don't even bother asking
What Would Jesus Do?
Can you heal a leprad?
Or feed the crowd with fish and bread?
Can you walk on water?
Did you rise from the dead?
And did you give your life up
To save humans from bad luck?
Were you born on virgin birth,
Or did your parents... have sex?
[ Lyrics from: http://www.lyricsmode.com/lyrics/a/axis_of_awesome/what_would_jesus_do.html ]
You can't do what Jesus can do
He had twelve apostles and no one folows you
When facing a dilema
Let logic guide you through
What kind of dick-head wonders
What Would Jesus Do?
When Jesus was betrayed
And wrapped up all his trust
He used His laser vision
And turned judas into dust
When Lois Lane was dying
Jesus held her in His arms
He flew backwards 'round the world
To keep her save from harm
When Jesus tours the country
In His Rock n' Roll band Kiss
A thousands cheer his music
Even tough it's hit the miss
You can't do what Jesus can do
(Jesus shits all over you )
There are three of Him, and there's only one of you
(And Jesus can fly )
He can cure a blind man, you can't cure the flu
He's a zombie wizard who also knows kung-fu
So next time you're in trouble
Thinking What Would Jesus do
Try not to forget
He's a million, billion, trillion times
Better than you
God gave Rock n' Roll to you,
Gave Rock n' Roll to you,
Gave Rock n' Roll to everyone,
God gave Rock n' Roll to you,
Gave Rock n' Roll to you,
Put it in the soul of everyone.
More lyrics: http://www.lyricsmode.com/lyrics/a/axis_of_awesome/#share
her er også en liten ekstra ting som er kul å høre på:
http://www.youtube.com/watch?v=j6MltGHO-lE&feature=related
link til selve sangen:
http://www.youtube.com/watch?v=eKmh-0E5BjU
What would jesus do lyrics
Life isn't always easy
It isn't always fun
When you lose direction
Your world can come undone
When you're in need of guidiance
And help is over due
You might ask yourself this question
What Would Jesus Do?
If you were at a party
And the host ran out of wine
He'd make some more with magic
And bring on back good times
But in this situation
You couldn't see it trough
He's the son of God
And he shits all over you
You can't do what Jesus can do
You're the King of Nothing, an he's the King of jews
He knows every magic trick, you only know a few
Don't even bother asking
What Would Jesus Do?
Can you heal a leprad?
Or feed the crowd with fish and bread?
Can you walk on water?
Did you rise from the dead?
And did you give your life up
To save humans from bad luck?
Were you born on virgin birth,
Or did your parents... have sex?
[ Lyrics from: http://www.lyricsmode.com/lyrics/a/axis_of_awesome/what_would_jesus_do.html ]
You can't do what Jesus can do
He had twelve apostles and no one folows you
When facing a dilema
Let logic guide you through
What kind of dick-head wonders
What Would Jesus Do?
When Jesus was betrayed
And wrapped up all his trust
He used His laser vision
And turned judas into dust
When Lois Lane was dying
Jesus held her in His arms
He flew backwards 'round the world
To keep her save from harm
When Jesus tours the country
In His Rock n' Roll band Kiss
A thousands cheer his music
Even tough it's hit the miss
You can't do what Jesus can do
(Jesus shits all over you )
There are three of Him, and there's only one of you
(And Jesus can fly )
He can cure a blind man, you can't cure the flu
He's a zombie wizard who also knows kung-fu
So next time you're in trouble
Thinking What Would Jesus do
Try not to forget
He's a million, billion, trillion times
Better than you
God gave Rock n' Roll to you,
Gave Rock n' Roll to you,
Gave Rock n' Roll to everyone,
God gave Rock n' Roll to you,
Gave Rock n' Roll to you,
Put it in the soul of everyone.
More lyrics: http://www.lyricsmode.com/lyrics/a/axis_of_awesome/#share
her er også en liten ekstra ting som er kul å høre på:
http://www.youtube.com/watch?v=j6MltGHO-lE&feature=related
mandag 7. februar 2011
mitt forhold til bilder
Mitt forhold til bilder er i grunnen helt nøytralt. Det å ta bilder er noe man gjør på ferie for å kunne huske hva vi gjorde der noen år etter vi gjorde det. Når det kommer til malerier, tegninger og den slags er jeg mer interessert. Jeg tegner veldig mye og har enkelte perioder der maling er en stor ting.
For tiden har jeg begynt med mer detaljerte bakgrunner på tegningene og anatomien er også blitt bedre. Fotografier har alltid vært morfars greie i familien, han er den store fotografen og han er veldig flink. På grunnlag av dette fant jeg ut at jeg vill prøve dette selv. Jeg fant ut at foto ikke er min ting, det gikk alt for lett å ta bilder og når jeg fant noe å ta bilde av, hadde jeg ikke kameraet med meg.
Bilder, da mener jeg både foto og tegninger, er for meg å utrykke hva du føler gjennom bilder, ikke ord. Budskapet trenger ikke å være synlig, eller i det hele forståelig, så lenge det betydde noe for den personen som lagte det.
For tiden har jeg begynt med mer detaljerte bakgrunner på tegningene og anatomien er også blitt bedre. Fotografier har alltid vært morfars greie i familien, han er den store fotografen og han er veldig flink. På grunnlag av dette fant jeg ut at jeg vill prøve dette selv. Jeg fant ut at foto ikke er min ting, det gikk alt for lett å ta bilder og når jeg fant noe å ta bilde av, hadde jeg ikke kameraet med meg.
Bilder, da mener jeg både foto og tegninger, er for meg å utrykke hva du føler gjennom bilder, ikke ord. Budskapet trenger ikke å være synlig, eller i det hele forståelig, så lenge det betydde noe for den personen som lagte det.
søndag 6. februar 2011
ei kjensle av makt
okay, så den siste oppgåva er å skrive ei historie på nynorsk og den skal vere så lang at eg meiner at eg har fått taket på nynorsk. eg trur eg har skreve alt for mykje, 1564 ord og eg var nødt til å framskynde slutten for ikkje å drukne dykk i tekst. =w=
men i vert fall, her er historia mi, "Ei kjensle av makt"
------
Ei kjensle av makt.
Tenk deg ei kjensle. Ei kjensle så sterk at du ikkje klarer å ignorere han. Denne kjensla kan være glede, sorg, hat, sinne. Tenk deg ei kjensle av makt.
Vatn kan være ein utroleg irriterande ting, er du ikkje eining?
Det kan du banne på. Eg kan ikkje flytte på meg og det fordømte vatnet har væta håret mitt i det uendelige no, kanskje lenger. Eg er dassblaut.
Og kva med klokka? Den evige tikkinga som bankar mot tinningane dine? Aldri gir deg fred, aldri lar deg sove?
Kunne eg berre gjort noko med den fordømte lyden! Eg trur eg blir galen. Eg har ikkje sove på eg veit ikkje kor lenge.
Vil du ikkje sjå sola igjen? Kjene varmen på huda? Kjenne lukta av frisk luft fylle lungene?
Jo. Eg vil ut. Ut herifrå, til sola, til lufta.
Kva ville du gitt for å stoppe alt dette? Kva ville du gitt for å kome vekk frå den fuktige, søte lufta, den øyredøyvande tikkinga og væta?
Mykje. Eg ville gitt mykje.
Berre mykje? Du klarer meir enn det. Ville du ikkje gitt alt for å få det til å ta slutt . Du ville gitt alt, Caine, hmmm? Ville du ikkje?
….Jo, eg ville gitt alt.
Eg kan hjelpe deg. Det einaste du må gjere er å gje meg noko. Noko som er dyrebart for deg og alt anna vil plutseleg vere innanfor rekkjevidde. Nokre få ord, Caine, og du kan forsvinne. Få alt det gamle tilbake. Bare sei ”eg gir alt”.
…. Eg … Eg gir alt.
Og alt skal bli gitt.
Sola skreik i augo hans, og lukta av eksos var nærmast himmelsk. Den sterkaste lukta var lukta av blomar, lufta og trea, av byen og andre menneske. Det var lukta av dagens samfunn, men også av noko anna. Det var lukta av fridom. Det verka som det var ei æve sidan han sist hadde våre ute på gata, sidan sist han hadde vore i nærleiken av normale menneske. ”Dei” visste sanneleg korleis ein skulle isolere folk frå verda. Han strakte på armane og nøyt kjensla av fridom som fylte han. Han hadde makt no. Han kunne gjere som han ville. ”Dei” ville ikkje kunne finne han igjen.
Skulle ikkje finne han igjen.
Det hadde stemma lova han. Makt. Han smakte på ordet, rulla det på tunga og uttalte det sakte. Det smakte rart. Svulmande på ein måte, som om dei ikkje hadde god nok plass i munnen og ville ut fortast mogleg. Sakte såg han seg rundt medan han klødde seg distré i skrittet, noko som medførte ei forbipasserande dame til å skule stygt på han. Ops, han var nøydt til å hugse på at han ikkje var åleine lenger. Han smilte muntert til dama som såg kjapt vekk og hasta vidare. Ein song blei spilt av i ein av dei nærliggande butikkane. Viss han ikkje hugsa feil heitte den ”Eye of the Tiger”, ein ganske fengjande song. Musikken strøymde ut av høgtalarane og inn i kroppen hans og han byrja å nynne forsiktig til melodien medan han bevegde seg nedover gata. Kva skulle han bruke makta til? Nei, det var ikkje spørsmålet. Spørsmålet var når han skulle bruke makta. Denne krafta som var blitt gitt til han av stemmen. Den pulserande makta som viste seg som eit lysglimt og fekk folk til å falle om rundt ham, utan nokosinne å reise seg igjen. Han smilte skeivt til seg sjølv. I blikket var det eit mørke som fekk dei andre på gata til å instinktivt trekke seg vekk frå han. Han gjekk som i ei boble, ingen kom nærmare enn ein meter innanfor hans radius. Dei ignorerte han, han ignorerte dei. Han var tigeren i songen, medan dei var byttet han lurte på.
Du burde slå til no. No medan dei enda leiter etter deg. Slå til no, no som dei forventa at du kjem til å springe langt, langt vekk. Kom tilbake, ta hemn.
Eg skal gjere det. Snart. Eg ventar på den rette augneblinken.
Gjer det no!
Ikkje mas! Eg gjer det når eg sjølv vil. Du er berre ein stemme, eg veit ikkje om du eigentleg finnest eingong.
Åh, eg finnest. Og viss du ikkje gjer som eg seier, mister du det eg har gitt deg.
…..Du vågar ikkje.
Eg vågar, og det vil skje viss du ikkje snur no, går tilbake og tar din hemn!
Han såg rundt seg, på alle kroppane rundt seg, lika med hol gjennom magen, beina, brystet. Kvifor gjorde han dette igjen? Åh jo, fordi stemmen sa det. Den kroppslause stemmen som gav gjenlyd i hovudet hans, stemmen som fekk han til å gjere ting. Ting som han aldri hadde trudd var mogleg å gjere. Caine såg ned på hendene sine. Dei såg ut som heilt normale tenåringshender. Hender som eigentleg skulle gjere heimelekser, flørte med jenter, mogleges drive med ein slags sport.
Han hadde ikkje eit normalt liv. Han hadde aldri hatt eit normalt liv.
”Der er galningen! Skyt! Skyt før han drep fleire!”
Kuler fauk gjennom lufta, trefte han nesten, men han kom seg unna. Kulene trefte veggen og rikosjerte tilbake til nokre av mennene med skytevåpen. Caine pusta tungt. Han ville ikkje dette. Stemmen burde ikkje klare å bestemme over han, kvifor var stemmen i det heile der?!
”Kvar blei det av han? Han må ikkje sleppe unna!”
”Han er her! Eg fann han!”
Caine dukka ned og sprang rundt eit hjørne, opp ei trapp og inn ei dør på venstre side. Rommet var tomt, bortsett frå ein potteplante som såg ut som om var laga av plastikk, eit vindauge og eit skrivebord i midten av rommet. Hane gjekk bort til potteplanten og gøymte seg bak han. Tårer trilla nedover andletet hans. Skrammer han hadde fått byrja plutseleg å verke, som om kjensla i kroppen nett hadde kome tilbake. Eit sårt hulk slapp fram mellom dirrande lepper. På ein måte vekte dette han, og han slutta å grine, tørka tårene og slapp ut eit langt sukk. Nei, han kunne ikkje vere patetisk no. Igjen såg han på hendene sine, hendene som hadde drepe menneske, meir menneske enn han nokon gong burde ha drepe. Auga hans lukka seg og igjen sukka han. Han var lei, lei av å gøyme seg, lei av å vere redd, lei av å angripe. Han var lei livet.
Ikkje tenk på det eingong gut! Du er her for å fullføre, ikkje for å hoppe av på midten.
Screw you! Eg klarar meg åleine. Gå din veg! Ikkje… Ikkje snakk til meg meir!
Eg kjem alltid til å snakke til deg. Du kjem aldri mei til å vere åleine. Kvart val du tar, kvar einaste tanke du tenkjer vil ikkje lenger vere din eigen. For alt du veit er det ikkje du, men eg som er deg.
Stopp. Eg vil ikkje meir. Du sa… Du lova.
Eit sårt hulk slapp ut igjen og tårene brøyt ut frå augo igjen. Sakte, og utan at han merkte noko tok stemmen over. Han reiste seg, gjekk ut frå rommet, ned trappa og rundt svingen. Tilbake til gangen med alle lika. Denne gongen var stemmen han.
”Der er han! Eg fann han! Alle menn samle seg i inngangshallen!”
Caine, stemmen, løfta hendene og sikta seg inn på personen foran han. Caine kjente kjensla av glede fylle seg, iblanda kjensla av makt, kjensla du får når du drep eit anna menneske. Caine kunne berre sjå på når ei framand makt løfta hendene hans og retta dei mot mennesket med ønske om å drepe det. Ei usynleg kraft brende seg gjennom brystet på mannen, gjennom vernedrakta, den skotsikre vesten og rett gjennom kroppen. Caine kunne lukte brent kjøt. Mannen såg overraska ned på holet i brystet, så slokna lyset i auga hans og han falt saman på golvet. Det verka som ei æve, men det hadde bare gått sekunder. Stemma lo, ikkje inni hovudet hans lenger, stemmen brukte hans kropp, hans stemme, hans hender til å ta liv. Fleire menn kom, fleire menn røska vekk frå denne verda på brutalt vis. Fleire skot, fleire rop, springane føter, lyden av daud, lyden av makt.
Stillheit, blod, lik, daud. Sløvt såg han på alle menneska, forvridde dokker utan liv og utan håp. Han såg ned på seg sjølv. Blod der også, uvisst om det var hans eige eller ein annans. Stemma hadde forsvunne. Inni hovudet hans var det berre plass til hans eigne tankar, hans eigne kjensler. Han klarte ikkje røyre seg frå veggen han støtta seg til. Stemmen hadde sagt han ikkje kom til å døy, men han tok feil. Caine såg det sjølv, på måten tankane føltes sløve, men uventa klåre, som overflata på eit vatn, vanskeleg å sjå gjennom, men var du først er der, er alt overraskande klårt. Blodet var visst hans eige. Når han tenkte gjennom det, korleis hadde han overlevd alle dei kulene retta mot han? Når han tenkte på det no, verka det umogleg. Kanskje det var umogleg, og stemmen berre så vidt hadde heldt han i livet. Blodet kom ut gjennom ei mengd hol i kroppen hans, konsentrert på området rundt brystet, magen og hovudet. Det gjorde ikkje vondt. Kroppen stenger borte smertene når dei blir for stor til å halde ut. Han smilte matt for seg sjølve, lukka augo og venta på slutten. Mørkret omfamna han og lyset forsvann.
men i vert fall, her er historia mi, "Ei kjensle av makt"
------
Ei kjensle av makt.
Tenk deg ei kjensle. Ei kjensle så sterk at du ikkje klarer å ignorere han. Denne kjensla kan være glede, sorg, hat, sinne. Tenk deg ei kjensle av makt.
Vatn kan være ein utroleg irriterande ting, er du ikkje eining?
Det kan du banne på. Eg kan ikkje flytte på meg og det fordømte vatnet har væta håret mitt i det uendelige no, kanskje lenger. Eg er dassblaut.
Og kva med klokka? Den evige tikkinga som bankar mot tinningane dine? Aldri gir deg fred, aldri lar deg sove?
Kunne eg berre gjort noko med den fordømte lyden! Eg trur eg blir galen. Eg har ikkje sove på eg veit ikkje kor lenge.
Vil du ikkje sjå sola igjen? Kjene varmen på huda? Kjenne lukta av frisk luft fylle lungene?
Jo. Eg vil ut. Ut herifrå, til sola, til lufta.
Kva ville du gitt for å stoppe alt dette? Kva ville du gitt for å kome vekk frå den fuktige, søte lufta, den øyredøyvande tikkinga og væta?
Mykje. Eg ville gitt mykje.
Berre mykje? Du klarer meir enn det. Ville du ikkje gitt alt for å få det til å ta slutt . Du ville gitt alt, Caine, hmmm? Ville du ikkje?
….Jo, eg ville gitt alt.
Eg kan hjelpe deg. Det einaste du må gjere er å gje meg noko. Noko som er dyrebart for deg og alt anna vil plutseleg vere innanfor rekkjevidde. Nokre få ord, Caine, og du kan forsvinne. Få alt det gamle tilbake. Bare sei ”eg gir alt”.
…. Eg … Eg gir alt.
Og alt skal bli gitt.
Sola skreik i augo hans, og lukta av eksos var nærmast himmelsk. Den sterkaste lukta var lukta av blomar, lufta og trea, av byen og andre menneske. Det var lukta av dagens samfunn, men også av noko anna. Det var lukta av fridom. Det verka som det var ei æve sidan han sist hadde våre ute på gata, sidan sist han hadde vore i nærleiken av normale menneske. ”Dei” visste sanneleg korleis ein skulle isolere folk frå verda. Han strakte på armane og nøyt kjensla av fridom som fylte han. Han hadde makt no. Han kunne gjere som han ville. ”Dei” ville ikkje kunne finne han igjen.
Skulle ikkje finne han igjen.
Det hadde stemma lova han. Makt. Han smakte på ordet, rulla det på tunga og uttalte det sakte. Det smakte rart. Svulmande på ein måte, som om dei ikkje hadde god nok plass i munnen og ville ut fortast mogleg. Sakte såg han seg rundt medan han klødde seg distré i skrittet, noko som medførte ei forbipasserande dame til å skule stygt på han. Ops, han var nøydt til å hugse på at han ikkje var åleine lenger. Han smilte muntert til dama som såg kjapt vekk og hasta vidare. Ein song blei spilt av i ein av dei nærliggande butikkane. Viss han ikkje hugsa feil heitte den ”Eye of the Tiger”, ein ganske fengjande song. Musikken strøymde ut av høgtalarane og inn i kroppen hans og han byrja å nynne forsiktig til melodien medan han bevegde seg nedover gata. Kva skulle han bruke makta til? Nei, det var ikkje spørsmålet. Spørsmålet var når han skulle bruke makta. Denne krafta som var blitt gitt til han av stemmen. Den pulserande makta som viste seg som eit lysglimt og fekk folk til å falle om rundt ham, utan nokosinne å reise seg igjen. Han smilte skeivt til seg sjølv. I blikket var det eit mørke som fekk dei andre på gata til å instinktivt trekke seg vekk frå han. Han gjekk som i ei boble, ingen kom nærmare enn ein meter innanfor hans radius. Dei ignorerte han, han ignorerte dei. Han var tigeren i songen, medan dei var byttet han lurte på.
Du burde slå til no. No medan dei enda leiter etter deg. Slå til no, no som dei forventa at du kjem til å springe langt, langt vekk. Kom tilbake, ta hemn.
Eg skal gjere det. Snart. Eg ventar på den rette augneblinken.
Gjer det no!
Ikkje mas! Eg gjer det når eg sjølv vil. Du er berre ein stemme, eg veit ikkje om du eigentleg finnest eingong.
Åh, eg finnest. Og viss du ikkje gjer som eg seier, mister du det eg har gitt deg.
…..Du vågar ikkje.
Eg vågar, og det vil skje viss du ikkje snur no, går tilbake og tar din hemn!
Han såg rundt seg, på alle kroppane rundt seg, lika med hol gjennom magen, beina, brystet. Kvifor gjorde han dette igjen? Åh jo, fordi stemmen sa det. Den kroppslause stemmen som gav gjenlyd i hovudet hans, stemmen som fekk han til å gjere ting. Ting som han aldri hadde trudd var mogleg å gjere. Caine såg ned på hendene sine. Dei såg ut som heilt normale tenåringshender. Hender som eigentleg skulle gjere heimelekser, flørte med jenter, mogleges drive med ein slags sport.
Han hadde ikkje eit normalt liv. Han hadde aldri hatt eit normalt liv.
”Der er galningen! Skyt! Skyt før han drep fleire!”
Kuler fauk gjennom lufta, trefte han nesten, men han kom seg unna. Kulene trefte veggen og rikosjerte tilbake til nokre av mennene med skytevåpen. Caine pusta tungt. Han ville ikkje dette. Stemmen burde ikkje klare å bestemme over han, kvifor var stemmen i det heile der?!
”Kvar blei det av han? Han må ikkje sleppe unna!”
”Han er her! Eg fann han!”
Caine dukka ned og sprang rundt eit hjørne, opp ei trapp og inn ei dør på venstre side. Rommet var tomt, bortsett frå ein potteplante som såg ut som om var laga av plastikk, eit vindauge og eit skrivebord i midten av rommet. Hane gjekk bort til potteplanten og gøymte seg bak han. Tårer trilla nedover andletet hans. Skrammer han hadde fått byrja plutseleg å verke, som om kjensla i kroppen nett hadde kome tilbake. Eit sårt hulk slapp fram mellom dirrande lepper. På ein måte vekte dette han, og han slutta å grine, tørka tårene og slapp ut eit langt sukk. Nei, han kunne ikkje vere patetisk no. Igjen såg han på hendene sine, hendene som hadde drepe menneske, meir menneske enn han nokon gong burde ha drepe. Auga hans lukka seg og igjen sukka han. Han var lei, lei av å gøyme seg, lei av å vere redd, lei av å angripe. Han var lei livet.
Ikkje tenk på det eingong gut! Du er her for å fullføre, ikkje for å hoppe av på midten.
Screw you! Eg klarar meg åleine. Gå din veg! Ikkje… Ikkje snakk til meg meir!
Eg kjem alltid til å snakke til deg. Du kjem aldri mei til å vere åleine. Kvart val du tar, kvar einaste tanke du tenkjer vil ikkje lenger vere din eigen. For alt du veit er det ikkje du, men eg som er deg.
Stopp. Eg vil ikkje meir. Du sa… Du lova.
Eit sårt hulk slapp ut igjen og tårene brøyt ut frå augo igjen. Sakte, og utan at han merkte noko tok stemmen over. Han reiste seg, gjekk ut frå rommet, ned trappa og rundt svingen. Tilbake til gangen med alle lika. Denne gongen var stemmen han.
”Der er han! Eg fann han! Alle menn samle seg i inngangshallen!”
Caine, stemmen, løfta hendene og sikta seg inn på personen foran han. Caine kjente kjensla av glede fylle seg, iblanda kjensla av makt, kjensla du får når du drep eit anna menneske. Caine kunne berre sjå på når ei framand makt løfta hendene hans og retta dei mot mennesket med ønske om å drepe det. Ei usynleg kraft brende seg gjennom brystet på mannen, gjennom vernedrakta, den skotsikre vesten og rett gjennom kroppen. Caine kunne lukte brent kjøt. Mannen såg overraska ned på holet i brystet, så slokna lyset i auga hans og han falt saman på golvet. Det verka som ei æve, men det hadde bare gått sekunder. Stemma lo, ikkje inni hovudet hans lenger, stemmen brukte hans kropp, hans stemme, hans hender til å ta liv. Fleire menn kom, fleire menn røska vekk frå denne verda på brutalt vis. Fleire skot, fleire rop, springane føter, lyden av daud, lyden av makt.
Stillheit, blod, lik, daud. Sløvt såg han på alle menneska, forvridde dokker utan liv og utan håp. Han såg ned på seg sjølv. Blod der også, uvisst om det var hans eige eller ein annans. Stemma hadde forsvunne. Inni hovudet hans var det berre plass til hans eigne tankar, hans eigne kjensler. Han klarte ikkje røyre seg frå veggen han støtta seg til. Stemmen hadde sagt han ikkje kom til å døy, men han tok feil. Caine såg det sjølv, på måten tankane føltes sløve, men uventa klåre, som overflata på eit vatn, vanskeleg å sjå gjennom, men var du først er der, er alt overraskande klårt. Blodet var visst hans eige. Når han tenkte gjennom det, korleis hadde han overlevd alle dei kulene retta mot han? Når han tenkte på det no, verka det umogleg. Kanskje det var umogleg, og stemmen berre så vidt hadde heldt han i livet. Blodet kom ut gjennom ei mengd hol i kroppen hans, konsentrert på området rundt brystet, magen og hovudet. Det gjorde ikkje vondt. Kroppen stenger borte smertene når dei blir for stor til å halde ut. Han smilte matt for seg sjølve, lukka augo og venta på slutten. Mørkret omfamna han og lyset forsvann.
mandag 10. januar 2011
nyttårstalen 2011
Vi fikk en oppgave om å skrive om nyttårstalen til Jens Stoltenberg (han typen som betsemmer i Norge), hva vi syns om den og hva den inneholdt, så her er mitt innlegg på denne veldig voksne om en kjedelige talen til vår alles Jensemann:
Det er muligens litt sen med tanke på at det er 10. januar i dag, men hei, vi kunne skrevet den i mai ikke sant? Så kos dere med det jeg har skrevet og lat som om det er noen som leser den opp for dere, muligens mens du spiser noe godt og drikker vann. For vann er sunt. Tenke på helsen vet du. Men tilbake til det jeg skrev om talen:
NYTTÅRSTALEN 2011
Okai, nå skal jeg snakke litt om nyttårstalen til den godeste Stoltenberg og hva jeg syns om den.
De viktigste punktene han tar for seg i talen er i følge meg selv det med at vi har flagget på sørpolen, det at levealderen har gått opp med en hel generasjon, dvs. 30 år, og at han klarer å dra inn gamle folkeeventyr. I vert fall ett av dem. Jeg er stor fan av eventyr og dette syns jeg vår gøy. Det jeg syntes var bra gjort var at han nevnte vår innsats i Afghanistan og at han nevnte de falne med navn. Dette traff meg. Jeg er noe man kan kalle en ”sippegås” også beskrevet med ”har-lett-for-å-gråte” og liknende synonymer.
Viss det er et budskap i teksten er det å se framover mot neste år med optimisme i hvert fiber av kroppen og huske at de forrige 10 årene er noen av de beste menneskeheten har opplevd og at vi nå må samle styrke til å overvinne de siste tingene, og spesielt å stoppe isen fra å smelte på polene. Han fremhever dette ved å bruke Amundsen og polferden
Forskere fra mange land arbeider sammen
for å forstå de farlige klimaendringene som truer hele verden.
Nansen og Amundsen erobret isen.
Vår bragd skal være å hindre at isen smelter.
Dette er det han har lagt mest vekt på gjennom hele talen. Det jeg er fornøyd med er at han også drar inn at Norge ikke er heldige fordi vi har olje; vi er heldige fordi vi har norske kvinner. MOHAHA!
..mister fokus igjen ja…*kremt*
Jeg klarer å bite merke i to fremtredende språklige virkemiddel når han leser; det er tonefall og pauser. Han legger trykk på enkelte ord for at vi skal fange dem og tenke mer over dem og deres mening enn andre ord, rett og slett smake på dem. Pausene gjør at vi kan fordøye det han har sagt og igjen få en mulighet til å tenke over, ikke bare ordet, men hele setningen denne gangen.
Det mest fremtredene språklige virkemiddelet han bruker er pause. Det er pause etter hver bidige setning noe som får hele (jeg skrev nesten skiten her) talen til å bli langtrukken og kjedelig. Tre sekunder med pause etter hver setning er å overdrive det en smule for ikke å si et helt brød. Jeg skjønner at dette er for at eldre folk skal ha lettere for å få med seg hva han sier, men det gjør det ikke særlig spennende for yngre folk. Hadde han senket pausen fra tre sekunder til 2 sekunder, muligens to og et halvt, hadde det vært mer utholdelig. Den erkeosloske dialekten gjør det heller ikke noe bedre. Jeg er ingen stor fan av oslodialekt siden de snakker så utrolig bokmåls og ”perfekt”.
Så her har jeg gått over til å reflektere over talen. Til nå ser det sikkert ut som om jeg var veldig imot hele talen, men det er ikke sant. Talen er helt grei den, hadde det ikke vært for alle pausene og dialekten hans. Han klarte til og med å lure med seg en liten, tørr vits. Gamle mennesker henger ikke lenger på veggen; de henger over PCen!
Det jeg liker spesielt godt med talen er at han faktisk har et poeng. Det er meget mulig, mest sannsynlig faktisk, at noen andre har forfattet hele talen og at han bare sier den siden han er statsministeren. Men, han sier den som om han selv synes det betyr noe, med innlevelse. Innlevelsen er litt vel politisk og kjedelig, men han prøver ikke sant? Det jeg også synes er bra er at selv om han snakker om mye forskjellig, er det fortsatt en rød tråd gjennom hele talen. Alt han sier er ”meget formelt og voksent” noe som jeg allerede har sagt før gjør det en smule/brød mer kjedelig enn det kunne ha vært. Hadde tekstforfatteren tenkt litt framover hand han skrevet litt mer personlig og tenkt mer på de forskjellige aldersgruppene.
Han klarer å dra inn både barnehagene og aldershjemmene noe som jeg også synes er fint. Dette viser at vår godeste statsminister, eller i vert fall tekstforfatteren, klarer å huske mesteparten av det som har skjedd og vil fortelle om dette. For foreldre med barn i barnehagealder er full barnehagedekning sikkert fantastisk.
Daghjelp, hjemmesykepleiere og gamlehjem er også viktig for de gamle som ikke klarer å ta vare på seg selv. Nå for tiden er jo for det meste barna til de gamle i arbeid og de har ikke tid til å forsørge en kjernefamilie og samtidig ta vare på foreldrene sine. Før var dette lettere siden kvinner var mye mer hjemmeværende.
Dette er mitt syn på nyttårstalen. Den er jo helt grei og inneholder en helt grei oppsummering av året/ årene som har gått. Det er litt uklart om han oppsummerer bare 2010 eller de siste 100 årene. Jeg tror han tar litt av begge deler.
I begynnelsen fokuserer han på før i tiden og hvordan det var, så fortsetter han til i dag og hvordan det er nå. Han avslutter med noe en gammel støvel vil kunne kalle ”ett pang” og takker for seg etter å advare mot negativitet i 2011. For helt klart, etter 100 år med omtrent bare fremgang hvem skulle finne på å være negativt innstilt til flere år på den samme måten?
Det var det jeg hadde å si, håper ikke dette var kjedelig å lese. Jeg takker for meg ved å si
GOD PÅSKE OG EN GLEDELIG SOMMER!
kilder:
Jens Stoltenberg og nyttårstalen hans
http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2011/statsministerens-nyttarstale-2011.html?id=629901
Det er muligens litt sen med tanke på at det er 10. januar i dag, men hei, vi kunne skrevet den i mai ikke sant? Så kos dere med det jeg har skrevet og lat som om det er noen som leser den opp for dere, muligens mens du spiser noe godt og drikker vann. For vann er sunt. Tenke på helsen vet du. Men tilbake til det jeg skrev om talen:
NYTTÅRSTALEN 2011
Okai, nå skal jeg snakke litt om nyttårstalen til den godeste Stoltenberg og hva jeg syns om den.
De viktigste punktene han tar for seg i talen er i følge meg selv det med at vi har flagget på sørpolen, det at levealderen har gått opp med en hel generasjon, dvs. 30 år, og at han klarer å dra inn gamle folkeeventyr. I vert fall ett av dem. Jeg er stor fan av eventyr og dette syns jeg vår gøy. Det jeg syntes var bra gjort var at han nevnte vår innsats i Afghanistan og at han nevnte de falne med navn. Dette traff meg. Jeg er noe man kan kalle en ”sippegås” også beskrevet med ”har-lett-for-å-gråte” og liknende synonymer.
Viss det er et budskap i teksten er det å se framover mot neste år med optimisme i hvert fiber av kroppen og huske at de forrige 10 årene er noen av de beste menneskeheten har opplevd og at vi nå må samle styrke til å overvinne de siste tingene, og spesielt å stoppe isen fra å smelte på polene. Han fremhever dette ved å bruke Amundsen og polferden
Forskere fra mange land arbeider sammen
for å forstå de farlige klimaendringene som truer hele verden.
Nansen og Amundsen erobret isen.
Vår bragd skal være å hindre at isen smelter.
Dette er det han har lagt mest vekt på gjennom hele talen. Det jeg er fornøyd med er at han også drar inn at Norge ikke er heldige fordi vi har olje; vi er heldige fordi vi har norske kvinner. MOHAHA!
..mister fokus igjen ja…*kremt*
Jeg klarer å bite merke i to fremtredende språklige virkemiddel når han leser; det er tonefall og pauser. Han legger trykk på enkelte ord for at vi skal fange dem og tenke mer over dem og deres mening enn andre ord, rett og slett smake på dem. Pausene gjør at vi kan fordøye det han har sagt og igjen få en mulighet til å tenke over, ikke bare ordet, men hele setningen denne gangen.
Det mest fremtredene språklige virkemiddelet han bruker er pause. Det er pause etter hver bidige setning noe som får hele (jeg skrev nesten skiten her) talen til å bli langtrukken og kjedelig. Tre sekunder med pause etter hver setning er å overdrive det en smule for ikke å si et helt brød. Jeg skjønner at dette er for at eldre folk skal ha lettere for å få med seg hva han sier, men det gjør det ikke særlig spennende for yngre folk. Hadde han senket pausen fra tre sekunder til 2 sekunder, muligens to og et halvt, hadde det vært mer utholdelig. Den erkeosloske dialekten gjør det heller ikke noe bedre. Jeg er ingen stor fan av oslodialekt siden de snakker så utrolig bokmåls og ”perfekt”.
Så her har jeg gått over til å reflektere over talen. Til nå ser det sikkert ut som om jeg var veldig imot hele talen, men det er ikke sant. Talen er helt grei den, hadde det ikke vært for alle pausene og dialekten hans. Han klarte til og med å lure med seg en liten, tørr vits. Gamle mennesker henger ikke lenger på veggen; de henger over PCen!
Det jeg liker spesielt godt med talen er at han faktisk har et poeng. Det er meget mulig, mest sannsynlig faktisk, at noen andre har forfattet hele talen og at han bare sier den siden han er statsministeren. Men, han sier den som om han selv synes det betyr noe, med innlevelse. Innlevelsen er litt vel politisk og kjedelig, men han prøver ikke sant? Det jeg også synes er bra er at selv om han snakker om mye forskjellig, er det fortsatt en rød tråd gjennom hele talen. Alt han sier er ”meget formelt og voksent” noe som jeg allerede har sagt før gjør det en smule/brød mer kjedelig enn det kunne ha vært. Hadde tekstforfatteren tenkt litt framover hand han skrevet litt mer personlig og tenkt mer på de forskjellige aldersgruppene.
Han klarer å dra inn både barnehagene og aldershjemmene noe som jeg også synes er fint. Dette viser at vår godeste statsminister, eller i vert fall tekstforfatteren, klarer å huske mesteparten av det som har skjedd og vil fortelle om dette. For foreldre med barn i barnehagealder er full barnehagedekning sikkert fantastisk.
Daghjelp, hjemmesykepleiere og gamlehjem er også viktig for de gamle som ikke klarer å ta vare på seg selv. Nå for tiden er jo for det meste barna til de gamle i arbeid og de har ikke tid til å forsørge en kjernefamilie og samtidig ta vare på foreldrene sine. Før var dette lettere siden kvinner var mye mer hjemmeværende.
Dette er mitt syn på nyttårstalen. Den er jo helt grei og inneholder en helt grei oppsummering av året/ årene som har gått. Det er litt uklart om han oppsummerer bare 2010 eller de siste 100 årene. Jeg tror han tar litt av begge deler.
I begynnelsen fokuserer han på før i tiden og hvordan det var, så fortsetter han til i dag og hvordan det er nå. Han avslutter med noe en gammel støvel vil kunne kalle ”ett pang” og takker for seg etter å advare mot negativitet i 2011. For helt klart, etter 100 år med omtrent bare fremgang hvem skulle finne på å være negativt innstilt til flere år på den samme måten?
Det var det jeg hadde å si, håper ikke dette var kjedelig å lese. Jeg takker for meg ved å si
GOD PÅSKE OG EN GLEDELIG SOMMER!
kilder:
Jens Stoltenberg og nyttårstalen hans
http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2011/statsministerens-nyttarstale-2011.html?id=629901
Abonner på:
Innlegg (Atom)